Forfatteren og mottakerne
Det er stor enighet blant teologer om at brevet stammer fra Paulus. Det er flere grunner til dette. Han var kjent for menighetene i Galatia, og han adresserer ”problemer” som han var veldig oppatt av. I tillegg er det flere referanser til hans egen person som er av en slik karakter at de ikke ville være interessante for en som eventuelt ville gi seg ut for å være ham.
Hilsenen: ”Se hvor store bokstaver jeg bruker når jeg egenhendig skriver dette til dere!” (6:11) tilkjennegir at en sekretær har ført brevet i pennen – sannsynligvis etter diktat. Å bruke hurtigskrivere var vanlig. Dessuten er det flere steder i brevet at den ”muntlige” formen er synlig: ”– jeg skulle ønske jeg var hos dere nå og kunne bruke en annen tone når jeg snakker, for jeg vet meg ingen råd med dere.” (4:20).
Men tilbake til de siste åtte versene som Paulus skriver med egen hånd. Hva var bakgrunnen for de ”store bokstavene”?
Det kan være flere grunner:
Brevets hovedtema er at det er kun ett evangelium, og Paulus er ikke ”nådig” mot dem som forkynner noe annet enten det er i ord (1:6-9) eller i tvetydige handlinger – inkludert Peter og Barnabas (2:11-14).
Det ”paulinske” evangelium er Guds kraft til frelse for den som tror. Det kommer like tydelig fram i brevet til galaterne som i Romerbrevets ”overskrift”: ”For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.” (Rom 1:16-17)
På mange måter framstår Galaterbrevet som en forkortet forberedelse for hovedtemaene i Romerbrevet.
Lov eller tro – forbannelse eller velsignelse
Mens kapittel 1 og 2 fungerer som en legitimering av egen tjeneste og kort presentasjon av emnet, er de neste kapitlene en utleggelse av forholdet mellom lov og troens evangelium. Det er interessant at Paulus prøver å nå fram til leserne ved å henvise til opplevelsene av forkynnelsen om forsoningens betydning (”den korsfestede Jesus malt for deres øyne” 3:1) – og fortsetter med Åndsopplevelsen: ”Fikk dere Ånden ved lovgjerninger eller ved å høre og tro?”
Opplevelsen av ”det som fungerer” er for Paulus bekreftende for læren, men han henter også substans fra Skriften. Dette er en kombinasjon som er lett å kjenne igjen i den Wesleyanske hellighetstradisjonen. Paulus øser fra sin erfaring med Kristus og kunnskapen han har som fariseer og skriftlærd. Anvendelsen av 1 Mos 15:6
”Om Abraham heter det: Han trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.”
Står sentralt både her i 3:6 og i Rom 4:3. Han finner altså støtte i den gamle pakt for at det er troen og ikke gjerningene som fører til rettferdighet. Det bekrefter erfaringen, og han utdyper det i hele kapittel 3, og fortsetter i det neste kapittelet med bildet av å gå fra slave av ”grunnkreftene” , gjennom ”frikjøp” fra loven til status som Guds barn (4:1-7). NB legg merke til at også dette temaet kommer igjen i Rom 8:12-17.
I slutten av kapittel 4 kommer Paulus igjen tilbake til Abraham, og denne gang er det ”gjerningens sønn” og ”troens sønn” som utgjør illustrasjonen på den gamle og den nye pakt:
Og dere, søsken, er barn ut fra løftet, slik som Isak. Men han som var født etter naturens orden, forfulgte den gang ham som var født ved Ånden, og slik er det også nå. Men hva sier Skriften? Jag ut slavekvinnen og sønnen hennes! For slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnens sønn. Altså, søsken, er vi ikke barn av slavekvinnen, men av den frie kvinnen.
4:28-31.
Bildet er vanskelig og kan bli misbrukt. Det er sannsynlig at ”forfølgelsen” og det ”uforsonlige” forholdet er en beskrivelse av kampen mellom det gamle og det nye mennesket som Paulus også beskriver i Rom 7, og at det ikke handler om hans syn på forholdet mellom jøder og palestinere. At dette er en sannsynlig fortolkning er vitnesbyrdet om at Paulus ser seg selv som hedningenes apostel (2:7) og enda viktigere hans proklamasjon av at alle er én i Kristus (3:28).
Frihet & Åndens frukt
I kapittel 5 er det disse to ”positive” kvalitetene som er hovedfokuset. Loven er frihetens motstykke. Kristus har frigjort den troende til frihet (5:1), og det er kun ”i” Kristus at denne friheten er mulig. Og ”i” Kristus gjelder bare ”tro virksom i kjærlighet” (5:6).
Kjærligheten og ikke ”loven” blir regulerende for menneskets atferd (5:13).
…og kjærligheten er en del av Åndens frukt (5:22-23).
Kristi lov
Er det siste temaet som tas opp i brevet. Det er egentlig et paradoks at det føres inn en ”ny” lov i et brev som så sterkt tar avstand fra loven. Paulus oppsummerer Kristi lov slik: ”Bær hverandres byrder!” (6:2) Han er opptatt av den troendes ansvar for andre og seg selv, og at han skal gjøre godt mot alle, men mest mot dem som er søsken i troen (6:10).
Innledningen i pdf-format
Det er stor enighet blant teologer om at brevet stammer fra Paulus. Det er flere grunner til dette. Han var kjent for menighetene i Galatia, og han adresserer ”problemer” som han var veldig oppatt av. I tillegg er det flere referanser til hans egen person som er av en slik karakter at de ikke ville være interessante for en som eventuelt ville gi seg ut for å være ham.
Hilsenen: ”Se hvor store bokstaver jeg bruker når jeg egenhendig skriver dette til dere!” (6:11) tilkjennegir at en sekretær har ført brevet i pennen – sannsynligvis etter diktat. Å bruke hurtigskrivere var vanlig. Dessuten er det flere steder i brevet at den ”muntlige” formen er synlig: ”– jeg skulle ønske jeg var hos dere nå og kunne bruke en annen tone når jeg snakker, for jeg vet meg ingen råd med dere.” (4:20).
Men tilbake til de siste åtte versene som Paulus skriver med egen hånd. Hva var bakgrunnen for de ”store bokstavene”?
Det kan være flere grunner:
- 1) Det kan være fordi håndskriften hans var kjent slik at når ”rundskrivet” ble ført fra menighet til menighet i Galatia, kunne det holdes opp for forsamling for at tilhørerne selv kunne verifisere at det faktisk kom fra hans hånd.
2) Fortsettelsen er et kort resymé av hele brevet – derfor slås det fast med store bokstaver!
3) Det kan ha sammenheng med øyensykdommen han refererer til i 4:13-15. Versene er utrolig vakre og beskriver den gjensidige kjærligheten mellom galaterne og Paulus. Opplevelsen er sikker også med å danne erfaringsgrunnlag for uttalelsen i Romerne 8:28 om at: ”alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje”. De store bokstavene kan regelrett ha sammenheng med at han så dårlig. Sånt sett kunne referansen til størrelsen på egen håndskrift også være en bekreftelse for mottakerne at Paulus var forfatteren fordi de kjente så godt til synsproblemene hans.
Brevets hovedtema er at det er kun ett evangelium, og Paulus er ikke ”nådig” mot dem som forkynner noe annet enten det er i ord (1:6-9) eller i tvetydige handlinger – inkludert Peter og Barnabas (2:11-14).
Det ”paulinske” evangelium er Guds kraft til frelse for den som tror. Det kommer like tydelig fram i brevet til galaterne som i Romerbrevets ”overskrift”: ”For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.” (Rom 1:16-17)
På mange måter framstår Galaterbrevet som en forkortet forberedelse for hovedtemaene i Romerbrevet.
Lov eller tro – forbannelse eller velsignelse
Mens kapittel 1 og 2 fungerer som en legitimering av egen tjeneste og kort presentasjon av emnet, er de neste kapitlene en utleggelse av forholdet mellom lov og troens evangelium. Det er interessant at Paulus prøver å nå fram til leserne ved å henvise til opplevelsene av forkynnelsen om forsoningens betydning (”den korsfestede Jesus malt for deres øyne” 3:1) – og fortsetter med Åndsopplevelsen: ”Fikk dere Ånden ved lovgjerninger eller ved å høre og tro?”
Opplevelsen av ”det som fungerer” er for Paulus bekreftende for læren, men han henter også substans fra Skriften. Dette er en kombinasjon som er lett å kjenne igjen i den Wesleyanske hellighetstradisjonen. Paulus øser fra sin erfaring med Kristus og kunnskapen han har som fariseer og skriftlærd. Anvendelsen av 1 Mos 15:6
”Om Abraham heter det: Han trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.”
Står sentralt både her i 3:6 og i Rom 4:3. Han finner altså støtte i den gamle pakt for at det er troen og ikke gjerningene som fører til rettferdighet. Det bekrefter erfaringen, og han utdyper det i hele kapittel 3, og fortsetter i det neste kapittelet med bildet av å gå fra slave av ”grunnkreftene” , gjennom ”frikjøp” fra loven til status som Guds barn (4:1-7). NB legg merke til at også dette temaet kommer igjen i Rom 8:12-17.
I slutten av kapittel 4 kommer Paulus igjen tilbake til Abraham, og denne gang er det ”gjerningens sønn” og ”troens sønn” som utgjør illustrasjonen på den gamle og den nye pakt:
Og dere, søsken, er barn ut fra løftet, slik som Isak. Men han som var født etter naturens orden, forfulgte den gang ham som var født ved Ånden, og slik er det også nå. Men hva sier Skriften? Jag ut slavekvinnen og sønnen hennes! For slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnens sønn. Altså, søsken, er vi ikke barn av slavekvinnen, men av den frie kvinnen.
4:28-31.
Bildet er vanskelig og kan bli misbrukt. Det er sannsynlig at ”forfølgelsen” og det ”uforsonlige” forholdet er en beskrivelse av kampen mellom det gamle og det nye mennesket som Paulus også beskriver i Rom 7, og at det ikke handler om hans syn på forholdet mellom jøder og palestinere. At dette er en sannsynlig fortolkning er vitnesbyrdet om at Paulus ser seg selv som hedningenes apostel (2:7) og enda viktigere hans proklamasjon av at alle er én i Kristus (3:28).
Frihet & Åndens frukt
I kapittel 5 er det disse to ”positive” kvalitetene som er hovedfokuset. Loven er frihetens motstykke. Kristus har frigjort den troende til frihet (5:1), og det er kun ”i” Kristus at denne friheten er mulig. Og ”i” Kristus gjelder bare ”tro virksom i kjærlighet” (5:6).
Kjærligheten og ikke ”loven” blir regulerende for menneskets atferd (5:13).
…og kjærligheten er en del av Åndens frukt (5:22-23).
Kristi lov
Er det siste temaet som tas opp i brevet. Det er egentlig et paradoks at det føres inn en ”ny” lov i et brev som så sterkt tar avstand fra loven. Paulus oppsummerer Kristi lov slik: ”Bær hverandres byrder!” (6:2) Han er opptatt av den troendes ansvar for andre og seg selv, og at han skal gjøre godt mot alle, men mest mot dem som er søsken i troen (6:10).
Innledningen i pdf-format
